Coronaviruset er beretningen om en varslet katastrofe. I likhet med andre pandemier i historien, som Svartedauden, har den fulgt verdenshandelen og de områder hvor menneskeskapt økologisk ubalanse tar overhånd. Vi ser ingen systemkollaps, men derimot tegn på systemfeil i det globale samfunnsmaskineriet. En underliggende trang mot noe mer naturnært viser seg i sprekkene.

Illustrasjoner ved Milo Manara

Sivilisasjonsviruset som knekker samfunn og sivilisasjon ligger ikke først og fremst i Covid-19, som bare er et symptom på underliggende svakheter, viruset ligger i sivilisasjonen selv.

I Wuhan, i den kinesiske Hubei-provinsen ble sykdommen COVID-19, nå allment kjent som koronaviruset, først påvist i desember 2019. Da i sammenheng med en uforklarlig lungebetennelse som angivelig skal ha sitt opphav i Huanan sjømatmarked, som omsetter vilt og ville dyr, levende som døde. Etter det sedvanlige første forsøk på statlig fortielse, gikk viruset etterhvert sin seiersgang raskt videre i Kina og verden over. Som ved enkelte tidligere virus er det flaggermusen man antar er smittekilden, men i den globale geopolitiske ordstriden, så tas det også til orde for at det hele kan ha spredt seg ved et uhell fra et virologisk institutt i Wuhan. Dette har igjen har gitt grobunn for en rekke politisk motiverte konspirasjonsteorier.

Did coronavirus really originate in a Chinese laboratory? | DW | 18.04.2020

Researchers and journalists have been speculating for months about how the new coronavirus, SARS-CoV-2, emerged in the city of Wuhan, China. Initial indications pointed to a so-called wet market where fish was sold along with wild animals. Now, however, Western media outlets are reporting that the virus possibly originated in the nearby Wuhan Institute of Virology.

Et virus vinner verden
Kinesiske myndigheter satte med autoritær massemobilisering i gang omfattende tiltak som til nå kan synes å ha stagget vekstraten i spredningen nasjonalt. Ikke minst hjulpet av muligheten for en totalitær sosial kontroll som sosiale medier i kombinasjon med droner og allestedsnærværende overvåking gir. Frihetens teknologi, som digital kommunikasjonsteknologi er blitt kalt, er også svært anvendelig til tvang og kontroll.  Flere av disse tiltakene sprer seg nå i rekordfart i Vesten, hvor apper skal holde kontroll på både bevegelse og sykdom. I Norge har så langt over en million lastet ned appen Smittestopp. Personopplysningene skal slettes etter 30 dager og kan ikke benyttes til andre formål, skriver FHI. Noen er kritiske, ikke minst til at informasjonen lagres på Microsofts servere i Irland.

Ber om statlig datakontroll

Vi kan ikke overlate helseopplysningene våre til teknologigigantene, mener ­aktivist Helene Bank. Hun etterlyser digital selvråderett. teknologi Se for deg vannrørene under huset ditt. Gata utenfor vinduet. Strømkablene langs veien. Alt er del av en infrastruktur som anses som så viktig at staten tar ansvar for det.

Rundt om i verden og ikke minst i Europa, så er kurvene forskjellige fra land til land, med Italia som katastrofens europeiske episenter. Fremfor et samlet Europa eller samlet EU og NATO, så følger ulike virkemidler og smitteverntiltak nasjonale og kulturelle grenser. Hvor Sverige fremstår forutsigbart som nasjonen med størst kullsviertro på globalismens credo om åpne grenser og fortsetter i stor grad som før, mens Russland i øst, etter en første nølen har iverksatt omfattende tiltak langs grenser og i samfunnet ellers. Diskusjonen går om hvorvidt restriksjonene er strenge nok, eller er for strenge, skal man satse på flokkimmunitet med høy smittefrekvens tidlig, eller flate ut smittekurven for å unngå overbelastning av helsevesen?

Men mørketallene er store, akkurat hvor mange som er smittet vet man lite om annet enn antagelser gjennom statistiske og matematiske modeller, om ikke man har omfattende allmenn testing for viruset. I Sør-Korea har omfattende testing nemlig vært en metode for å avgrense og stagge spredningen, men her på berget er det lite testing utenfor dem som synes å være rammet og i risikosonen.

Nølende krisehåndtering
Vesten hadde relativt god tid til å forberede seg på det som kom, men det var først etter at Italia over tid hadde vært i en krisesituasjon og reisende over landegrensene fikk god tid til å spre viruset, at man tok alvoret innover seg. USAs første svært pinlige manøvrer under Trump, har vekslet fra det totalt uansvarlige til sedvanlige anklager om andres og da særlig Kinas ansvar for all elendigheten som USA relativt tidlig var varslet om.

Fra fortrengningen er tiltak nå på bordet, men det er ingen enhetlig respons. Trump har samtidig som han har fristilt guvernører til å treffe tiltak på vegne av de enkelte statene, signalisert støtte til befolkningen utenfor storbysentra, hvorav mange republikanske kjernevelgere, som ønsker å åpne opp økonomien og lette på restriksjonene, som ikke ønsker å legge arbeidslivet dødt. Samtidig så dør tusentalls i New York, som nærmest er en spøkelsesby sammenlignet med det å være den globale landsbyens hovedstad fremfor noen. Det er ikke et samlet USA som møter viruset.

25,000 Missing Deaths: Tracking the True Toll of the Coronavirus Crisis

At least 25,000 more people have died during the coronavirus pandemic over the last month than the official Covid-19 death counts report, a review of mortality data in 11 countries shows – providing a clearer, if still incomplete, picture of the toll of the crisis.

Norge er midt på treet hva angår tiltak etter en haltende og usikker start fra regjeringen Solberg. Inspirert av blant andre Danmark som var det første land i Norden med drastiske tiltak, trommet man sammen kriselover som effektivt skulle sette det parlamentariske demokratiet til side ut året. Men tiltakene møtte så sterk motbør fra juridiske fagmiljøer og partier utenfor regjeringen, at Solberg-regjeringen måtte finne konsensus om mindre radikale kriselover for en måned av gangen (den såkalte koronaloven: https://no.wikipedia.org/wiki/Koronaloven). Etter famling har man etablert et blandet smittevernregime, som dels baserer seg på omfattende restriksjoner, karantene og en ny kriselov, dels på forgodtbefinnende og råd, hvor regionale forskjeller gjør seg gjeldende. Spredningen har her blitt stagget, og man løsner nå på restriksjonene.

Kulturer med høy grad av evne til kollektiv samhandling (les: underkastelse av individet for fellesskapet) og mobilisering som Japan, Sør-Korea, nevnte Kina, Hong Kong og Singapore ser ut til å ha bremset spredningen noe, men likevel er det for tidlig å si noe endelig, siden virusets karakteristika når det gjelder flokkimmunitet ved smitte ennå ikke er avklart. Diskusjonene går høyt omkring underreaksjon eller overreaksjon i bekjempelsen av viruset. Om et år vil man trolig kunne se hvem som reagerte mest hensiktsmesig på viruset.

Ingen enhetlig front
Den ellers så samstemte eliten i EU har hittil vist svært liten evne til å fronte en felles politisk krisehåndtering utad, og denne inkoherensen gir et frempek om en enda større splittelse om en virkelig stor krise skulle inntreffe. Selv om man nok har ønsket seg et annet scenario, så har de nasjonale regjeringene, med unntak av Sverige, valgt mer eller mindre overbevisende å ta det sikre for det usikre. Man ønsker ikke å gamble med en tillit internt i EU-land som allerede er tynnslitt.

Den globale økonomien er på et frysepunkt, og statene i Vesten har allerede påtatt seg store økonomiske forpliktelser for å muliggjøre en mykere landing for en truet global økonomi. Men fenomenet er ikke nytt.

Svartedauden og store sprang
Svartedauden, den pesten man gjerne trekker frem som den største elendighet og sykdom i historien, fulgte den tidlige verdenshandelen fra Silkeveien i øst. Pest er en bakterie (Yersinia pestis), og kan formere seg selv, mens et virus er avhengig av en vertscelle for å spre seg videre. Men likheter i spredning fra dyr til menneske omfang og konsekvenser er tydelige, og Svartedauden regnes som den verste pandemien i historien.

I Kina førte de mongolske erobringer på 1200-tallet til at både jordbruk og handel ble lagt brakk. Pesten fulgte gjerne sult, uår og endringer i økosystem, fra ville dyr til mennesker. Men på begynnelsen av 1300-tallet tok handelen seg opp igjen, og utbredelsen av det mongolske riket medførte større trafikk av handelsvarer langs Silkeveien.

I 1330-årene og fremover, førte en rekke naturkatastrofer og sykdomsutbrudd til hungersnød i Yuan-dynastiets Kina, og snart etter fulgte en dødbringende pest. Pestens herjinger i Kina og Sentral-Asia på 1300-tallet kan ha kostet rundt 25 millioner mennesker livet allerede før svartedauden gjorde sin debut i Konstantinopel (Istanbul) i 1347, og i Bjørgvin (Bergen) i 1349.

Propagandaplakat for Det store spranget

Maos Store sprang for å gjøre Kina til en stormakt i 1958, la jordbruk og matproduksjon på landsbygda i stort øde grunnet tvangskollektivisering og fordi ressurser blant annet skulle flyttes til industri og stålproduksjon.  Dette bidro til en av verdens største sultkatastrofer med minst ti millioner døde offisielt, men mest sannsynligvis rundt 30 millioner.

Dette «spranget» og sultkatastrofen som satte Kinas matproduksjon tilbake, forrykket balansen mellom menneske og natur ytterligere, og førte til at man begynte å livnære seg av oppdrett av villdyr for konsumpsjon som mat. Disse omsettes på såkalte våtmarkeder, som er en potensiell grobunn for smitte og spredning av smitte. Særlig er det fattige og ressurssvake som har gjort seg avhengig av dette som kilde til mat. Når den mer langsomme, tradisjonelle kultiveringen av jordsmonnet blir brutt, får det store konsekvenser for økosystemer. Likevel, dette er ikke svartedauden.  Til tross for overbelastet helsevesen enkelte steder og økte dødstall, er det ingen massedød som hittil har åpenbart seg.

Disease X
I 2018 møttes forskere og eksperter på smitte i regi av WHO i Geneve. De skulle kartlegge sykdommer som utgjorde en global risiko, og man la også frem en prognose kalt Disease X, hvor man forutså hvor og hvordan den neste pandemien kunne oppstå. Forskeren Peter Daszak var en av dem som deltok. Han er økolog og parasittolog, og leder for EcoHealth Alliance, som forsker på sårbare økosystem mellom menneske og vilt, beskriver slik hva de kom frem til:

«Sykdom X, sa vi på det tidspunktet, vil sannsynligvis komme fra et virus med utspring i dyr og bryte ut et sted på jorden hvor økonomisk utvikling fører mennesker og vilt dyreliv sammen. Sykdom X vil trolig bli forvekslet med andre sykdommer tidlig i utbruddet, den vil spre seg raskt og stille, mens den utnytter menneskelige handelsnettverk og reiser, vil den nå flere land uten å bli stanset. Sykdom X vil ha en høyere dødelighet enn sesonginfluensa, men den vil spres like lett som influensa. Den vil ryste finansmarkedene selv før den har oppnådd pandemi-status. I et nøtteskall er Covid-19 Sykdom X.»

Opinion | We Knew Disease X Was Coming. It’s Here Now.

We need to stop what drives mass epidemics rather than just respond to individual diseases. By Mr. Daszak is a disease ecologist. In early 2018, during a meeting at the World Health Organization in Geneva, a group of experts I belong to (the R&D Blueprint) coined the term ” Disease X “: We were referring to the next pandemic, which would be caused by an unknown, novel pathogen that hadn’t yet entered the human population.

Akkurat hvordan den oppstod vet ingen med 100 % sikkerhet nå, men det er nærliggende å anta at forskerne fra WHO er nære sannheten. Gåtene viruset ennå bærer på vil etter hvert finne sine svar under mikroskopet, men utenfor laboratoriene preger en ordkrig om hva den ledende fortellingen skal være i offentligheten.

Krigen om det moralske herredømmet
Denne ordkrigen skyggelegger de faktiske forhold og gjør det vanskelig for utenforstående i allmennheten å kunne si noe sikkert om utviklingen på verdensplan, ettersom det finnes sterke geopolitiske agendaer som er styrende for hvordan fakta presenteres i media. Samtidig som USA og Vesten, Russland og Kina fortsetter sin strid om det moralske herredømmet i verdens offentlighet, så har man parallelt samarbeid.

Kina har bidratt verden over med smittevernutstyr og respiratorer, ikke minst til Italia. Samtidig så har anklagene om defekt utstyr haglet og at Kinas agenda er å misbruke spredningen av viruset til å spre sin innflytelse gjennom hjelpetiltak til rammede nasjoner.

As U.S. Blames China for Coronavirus Pandemic, the Rest of the World Asks China for Help

As the number of coronavirus infections spirals out of control, the U.S. and countries around the world have reported major shortages of ventilators, respirators, test kits, surgical masks, and other essential health equipment for dealing with the pandemic. On Wednesday, President Donald Trump continued to blame China and doubled down on his use of the racist term “Chinese virus.”

Russland har også bidratt utenlands, blant annet til Italia og USA med omfattende utstyr. Å tro at Kina sitter som en ond makt som sprer sykdom og fordervelse for å fremme sin egen agenda, ved å sabotere også egen økonomi, er mildt sagt virkelighetsfjernt. Men alle stater som er større geopolitiske aktører, vil utnytte enhver krise til sin fordel i den grad det er mulig. En antagonist eller konkurrents svakhet, er en maktpolitisk mulighet.

Ikke overraskende har en slik krise blitt en form for psykologisk proxykrigføring mellom de tre store globale aktørene, hvor mistenksomheten luftes høyt og tydelig, samtidig som man også samarbeider på tvers der det er nødvendig, slik også det globalistiske puslespillet ellers holder verdensøkonomien i gang. Men ordkrigen kan og bidra til at det blir vanskelig å få klarhet i omfang og årsak. Ikke bare for denne krisen, men i fremtiden, nettopp fordi det går prestisje i krisehåndteringen og ansvar.

The US-China coronavirus blame game is undermining diplomacy

As the world grapples with the human and economic devastation being wrought by the Covid-19 pandemic, not even the relationship between the United States and China is being spared. However, the US and China cannot allow their global competition and rising tensions to impede efforts to fight the pandemic.

Samtidig lider land som Iran og Syria ekstra sterkt under de omfattende sanksjonene, hvilket som vanlig rammer de svakeste hardest. Den internasjonale solidariteten stopper uansett ved de geopolitiske absolutter.

I sosiale medier velger man seg ukontroversielle objekter for solidaritet. Vi er heller ikke like i denne krisen.

Coronavirus Is Killing Iranians. So Are Trump’s Brutal Sanctions.

The U.S. government is run by sociopaths. How else to explain the Trump administration’s callous disregard for the lives of ordinary Iranians in the midst of this global coronavirus crisis? How else to make sense of U.S. officials doubling down in their support for crippling economic sanctions on the Islamic Republic, despite the sheer scale of the suffering?

Den som behersker unntakstilstanden
I unntakstilstanden åpenbarer de reelle maktforhold seg, eller slik Carl Schmitts maksime uttalte det: «Suveren er den som bestemmer over unntakstilstanden». Men hvem er egentlig den suverene nå? Verden beveget seg etterhvert raskt inn i unntakstilstanden, uten hysteri eller massedød, eller nevneverdige protester. Det mest bemerkelsesverdige er ikke krisens omfang i seg selv, men omfanget og konsekvensene av omfattende mottiltak som gjennomføres.  

Parlamentariske mekanismer er ikke sterkere enn de som skal håndheve dem.  Relativt få mennesker har noen direkte kontakt med sykdommen eller er truet av død, men tiltakene aksepteres i det store og hele uten protest. Unntakstilstanden er et produkt av en uvilje det senmoderne menneske og forbrukssamfunnet har overfor død og lidelse, og at makten alltid forsøker å fylle det maktpolitiske vakuum som enhver omfattende krise skaper.
Globalt iverksetter mange stater omfattende unntakslover, overvåkingstiltak og suspendere helt eller delvis parlamentariske prosesser.

Dette ser man langs hele det poltiske spektrum og er ikke forbeholdt det man kaller «autoritære stater». Edward Snowden er en av flere som uttrykker bekymring for at man nærmest motstandsløst aksepterer de mest omfattende inngrepene i de vestlige demokratier i nyere tid. Man kan og spørre seg om hva som skjer med dette overvåkingsregimet og dataene som er innsamlet etter krisen. Uansett er dette en enestående mulighet for alle stater til å studere massepsykologi og kollektive reaksjonmønstre.

Snowden Warns Governments Are Using Coronavirus to Build ‘the Architecture of Oppression’

The future may be unpredictable, but global pandemics aren’t. There isn’t a single government on the planet that hasn’t been warned, repeatedly, that at some point a viral pandemic will sweep the globe, causing untold death and economic disruption. And yet most failed to prepare for the novel coronavirus.

En økonomi i fritt fall
Der andre folk på kloden lever med krise og krig tett på kroppen, er det uakseptabelt her i Vesten med større personlige tap. Forbrukssamfunnet vekker ikke alene noen større offervilje. Idealet er basert på forestillingen om en polstret tilværelse hvor død og sykdom er redusert til et absolutt minimum. Døden sees nærmest på som den ultimate uflaks, eller noe dypt urettferdig. I dette perspektivet gir nedfrysingen av økonomi mening, selv om den positive summen av tiltakene på lang sikt kanskje ikke blir så store i bekjempelsen av viruset. De fleste vil sannsynligvis måtte møte viruset før noen vaksine er klar. Og dessuten, en vaksine mot dette viruset vil ikke verge en mot det neste.

The US faces a double-dip coronavirus recession, according to veteran emerging markets investor Mark Mobius

Mark Mobius, founding partner of Mobius Capital Partners, thinks the economy will recover from the coronavirus toll but sees the potential for another round of pain. In an interview with MarketWatch on Monday, Mobius said he suspects the stock market will witness a W-shaped recovery.

Derimot vil de økonomiske konsekvensene bli store. Mange bedrifter vil ikke komme seg, og noen bedrifter vil få støtte. Noen i milliardklassen der mange små vil bukke under. De enorme støttetiltakene vil ha sin pris, statskapitalismen var visst ikke død den heller. Og andre som Amazon, har vokst med viruset. De brøyter veien bredere, ikke for et flunkende nytt næringsliv. Netthandel har pågått i mange år allerede, men for en handel som i stadig mindre grad består av et personlig mellomledd. Sexleketøy er på topp i den globale handlekurven, autoerotikken får stadig sterkere fotfeste.

Det har vært reist kritikk mot arbeidsforholdene hos Amazon, men i den globale netthandel er arbeideren mer usynlig enn noensinne. Klasseskillet er stort mellom en selvtilfreds middelklasse hvis største fiende nå er kjedsomhet hjemme, noe som uttrykkes på sosiale medier, og de som jobber nederst. Eksempelvis renholdere og andre sliteyrker, som usynlig gjør det de må gjøre uten selvmedlidende kåsering.

Amazon was already powerful. The coronavirus pandemic cleared the way to dominance.

Uncovering and explaining how our digital world is changing – and changing us. Covid-19 has transformed the world, killing nearly 100,000 people across the globe so far and sending the US economy into a tailspin. Along with the restaurant and travel sectors in the US, the retail industry has been hit especially hard.

Den nye mellommenneskeligheten
Sosiale medier og smartphones har lenge spist stadig større del av mellommenneskelig kommunikasjon, og dermed skjøvet offentligheten stadig nærmere den hyperrealitet Baudrillard skildret, hvor det autentiske har opphørt. Forestilling og virkelighet kan i hyperrealiteten knapt skilles fra hverandre. Alt som finnes igjen er trender, selvrepresentasjon og impulser som trigger følelsesbølger. Helt der er man ikke, selv om man er på god vei. Under koronakrisen så har sosiale medier ytterligere forsterket sitt grep, og befestet sitt grep som den ubestridte hovedarenaen for møter mellom mennesker, og makt. 

Godt hjulpet av algoritmer som turneres mellom Covid-19-formaninger fra stat og de store SoMe-aktørene, og de individuelt tilpassede og avgrensede perspektiv, som en nonstop selvbekreftende informasjonsflyt til den enkelte. Møteplasser som caféer, restauranter, klubber og kulturarenaer er ikke bare stengt, men trues av konkurser og økonomisk ruin. Når det fysiske møterommet opphører, hva hender med møtenes innhold?    

Milo Manara, tegninger om coronaviruset

Globalisme vs proteksjonisme
Men den globale individualismen har nettopp i denne krisen fått liv i en gammel konkurrent, proteksjonisme og selvforsyning.  De første dagene hvor det var små antydninger til hysteri, gikk folk mann av huse for å hamstre mel og toalettpapir. Med nyoppdaget bakeglede og toalettrenslighet skulle krisen utherdes. Men det tok ikke lang tid før mange tenkte litt lenger.

For flere begynner det å demre at gode intensjoner vil hjelpe fint lite om det skulle oppstå alvorlig mangel på matvarer eller andre essensielle forsyninger. Noe kampen om smittevernutstyr globalt vitner om, hvor det til tider eksisterer nærmest lovløse tilstander i den voksende etterspørselen blant stater, og de fleste midler unntatt direkte konfrontasjon tas i bruk:

Israel’s Not-So-Secret Weapon in Coronavirus Fight: The Spies of Mossad

The Israeli intelligence agency has played an outsize role in acquiring the medical gear, and knowledge, needed in the pandemic.

I krisen er de fleste seg selv nærmest. Fellesnytten smelter sammen med det egennyttige, noe som er fundamentalt i samfunnsbygging. Foruten noen få selvbergede, så er den overveiende majoritet helt avhengige av et samfunnsmaskineri som sørger for det primære. Fremfor alt mat.

Mat er ingen selvfølge
Klima-aktivistenes stadige bombardering av landbruket som om det er bønder som driver klimakrisen frem, ikke den galopperende forbruksveksten, har fått en fortjent pause, selv om den dessverre neppe forblir taus særlig lenge. Allerede nå snakker man om at en ny «klimasmart» økonomi skal reise seg i ruinene som viruset har skapt. 

“Jordbrukets oppgave i Norge er å produsere mest mulig av det den norske forbruker spiser.”

Klimakur 2030 er offensiv når det gjelder den store utfordringen vi står midt oppe i, nemlig klimaendringer som vi erfarer hver dag. Det er viktig for både oss sjøl og framtidige generasjoner at verden klarer å redusere klimagassutslippene og også binde mer CO2.

Men krisen er mer enn noe en utholdenhetsøvelse. Norge er langt fra selvforsynt. Selv om det finnes potensial for å gjøre landet betydelig mer selvforsynt, så har nyliberal globalistisk politikk alliert med en akademisk urban uvilje mot alt som handler om desentralisme og primærnæringer, i en årrekke bygget ned matsikkerheten, og dermed norsk suverenitet.

«Korrigert for importert kraftfôr er selvforsyningen i norsk jordbruk på 35-40 prosent. Norge er blant de landene i Europa med lavest selvforsyning. Matforsyningen i Norge baseres altså på stadig mer utenlandsk planteproduksjon og stadig mindre norsk planteproduksjon», skriver Svenn Arne Lie i en kronikk i Aftenposten, som går skarpt i rette med landbruksminister Bollestads og regjeringens ønsketenkning (les kronikken her).

Parallelt med dette har interessen for andelslandbruk fått en ekstra vitamininnsprøytning, lange ventelister er blitt lengre. Det selges mer frø enn på lang tid til hagebrukere, det å bli mett er og forblir første trinn på behovspyramiden, oppfylles ikke dette faller kapitalbaserte pyramidespill i blå valører fort sammen. Men igjen, det er ingen sult i Norge, men den opplevde krisen har trigget noe hos mange.

REN MAT | På tide å bli jorda

I et andelslandbruk går flere sammen om å dyrke en åker. Det er en sosial arena, så vel som en viktig bidragsyter til matforsyning og matsuverenitet; at samfunn og mennesker har selvråderett over mekanismene som styrer matproduksjon og -distribusjon, og nok mat.

Lengsel etter noe mer
Hytteforbudet er et bilde på dette, det vil si, trangen til å komme seg ut av byene var påtagelig. Slik det ellers er verden over i krise- og krigssituasjoner, så oppleves det landlige, det å være nærmere naturen som tryggere, og friere. Følelsen av å være fanget med mange andre på et begrenset areal uten noen stor mulighet til å påvirke situasjonen, skremmer enhver som har rudimentær kjennskap til postapokalyptiske scenarioer i kultur og underholdning.

Det er noe vi merker som trigges dypt i oss, som ikke bare har med overlevelse, men også om trangen til noe annet. Flere i øko- og naturvernmiljøet diskuterer både realistisk og håpefullt om at man kanskje kan se begynnelsen på et paradigmeskifte i og med at vekstmotoren stoppes opp, eller i det minste går på et betraktelig lavere gir.

Kan koronakrisen heve Sisyfos’ forbannelse?

Vi er nå inne i femte uke av korona-krisen. Ifølge de første prognosene fra helsemyndighetene skulle vi snart vært gjennom epidemien nå. Britiske og nederlandske helsemyndigheter ville satse på “flokkimmunitet” og få tiltak. Inntil befolkningen reagerte, og tvang myndighetene til handling. Oljeprisen har rast nedover, men oppfører seg nå som en jojo mellom 20 og 30 dollar fatet.

For tanken finner stadig større grobunn, at man må gå dypere enn klimaretorikk og elbiler når det gjelder et fremtidig grønt samfunn. Til kjernen av problemet, som handler om måten vi organiserer samfunnet på, hvor økonomisk vekst og forbruksvekst, er den globale motoren. En stadig større voksende befolkning vil forbruke stadig mer. Et grønt skifte blir lite mer enn en utopi om ikke dette paradigmet endres.

Men lavere hastighet i markedsmaskinen og arbeidsliv, gir mer tid til bare å være for en stor del av befolkningen, hvilket for noen fører til større refleksjoner rundt hva egentlig meningen med livet man lever skal være. Det er ikke sikkert alle vil være like ivrige på å komme seg tilbake i hamsterhjulet som om ingenting har skjedd, når denne krisen, som i seg selv ennå ikke er av historisk format hva angår død og fordervelse, er over.

Milo Manara, tegninger om coronaviruset

Globale løsninger har også vist seg å ikke bare være sårbare, men utilstrekkelige, man har ikke funnet noe som ligner et enhetlig globalt handlingssett, restriksjonene som har kommet er mer nasjonalt begrunnet, enn internasjonale, selv om det finnes et overnasjonalt rammeverk.  Universelle virkemidler har vist seg å ha sin begrensning.

Beredskapen i Norge og flere andre land har vist seg sterkt svekket som følge av en nyliberal politikk som utilslørt har til hensikt å globalisere og privatisere store offentlige samfunnsoppgaver. Å se på et samfunn som en fabrikk, en sentralisert pyramide hvor hovedhensikten er å akkumulere mest profitt til dem øverst, for så å fordele det resterende etter evne til å strebe mot toppen, er en samfunnsmodell med svakheter på lang sikt. Ikke bare i møte med kriser, men rent eksistensielt, så er det å være en brikke i et abstrakt markedsmaskineri over tid utilstrekkelig som samfunnslim.

Legemiddelmangel: Finnane har gjort det motsette av sine nordiske naboar

Andre land har vore ute etter Finlands store beredskapslager. På ein pressekonferanse i Helsinki avslørte landets statsminister, Sanna Marin, at no ser mange til landet lengst aust i Norden. Særleg festar dei blikka på ­Finlands store beredskapslager av legemiddel. – Finlands situasjon er ­monaleg betre enn andre land ettersom me har ein buffer, fortel Johanna Nystedt, direktør i Fimea, til Hufvudstadsbladet.

Men de som tror at vi nå står foran et paradigmeskifte, fra vekstparadigme til en større økologisk balanse mellom menneske og natur, vil bli sørgelig skuffet. Det finnes ingen potente politisk motkrefter eller en bevegelse i dag med noe klart mål om noe som kan ligne en fundamental gjennomtenkt systemkritikk eller visjon for et alternativ.

Sivilisasjonsviruset
Så snart krisen kan avblåses, vil det globale maskineriet tråkke på full gass, og etter en nedgangstid vil kanskje stemmer som sier stopp til enda større naturinngrep, stå svakere mot dem som kan argumentere for at man nå må snurre i gang forbrukshjulene, for å komme tilbake til overforbruket man en gang hadde. Og der næringsliv og bedrifter legges ned, finnes det alltid sterkere kapitaleiere klare til å overta til spottpris, eller fylle vakuumet i markedet med sine tjenester og produkter.

Koronakrisen, viruset og mottiltakene henger nøye sammen med hvordan samfunnet er organisert, og hvilke verdier som verdsettes. Lærdom fra pest, krig og kriser glemmes som historien viser, ofte fort. At alt kommer til å gå bra, som nå gjentas som et tanketomt mantra, finnes det lite grunnlag for å hevde. Men det er ikke smitten som nå spres som er den største faren.  Sivilisasjonsviruset som knekker samfunn og sivilisasjon ligger ikke først og fremst i Covid-19, som bare er et symptom på underliggende svakheter og rent biologiske faktorer. Viruset ligger i sivilisasjonen selv.

En sivilisasjon som forbruker langt over evne og som allerede er i fullstendig ubalanse med naturgrunnlaget den til syvende og sist er avhengig av, er uansett forløp dødsmerket på sikt. Koronakrisen kan for de oppmerksomme være en første lille vekker om at noe langt mer fundamentalt truer enn hva en vaksine i fremtiden kan løse.

Av redaksjonen

Anbefalt

DEN ANTROPOGENE EPOKE

Dommedag eller paradis? Statistikk i tiden kan brukes til å belegge påstander om at vi stadig går mot en bedre verden; andre tegn i tiden kan tyde på det motsatte, avhengig av hvilket perspektiv man selv har. Likevel finnes det uomtvistelige realiteter knyttet til den biologiske tilværelsens forutsetninger mennesket ikke kan fri seg fra.

Relatert

Pengefølelsen: Hvis mat blir en knapphetsvare, har 2500 milliarder symbolkroner ingen verdi

Befolkningspolitikken og vekstens grenser – det glemte aspektet av Bredo Berntsen

Ny klimalov gir falske forhåpninger

Sårbarhetens naturlov – matkultur er infrastruktur

Apokalypsens fire ryttere – del I

Slavoj Žižeks – Living in the End Times

Påskeøya eller beretningen om en varslet økologisk katastrofe

Motstrømstaten Vermont – det bærekraftige landbrukets tilbakekomst i agroindustriens hjemland