Har toget gått, er vi for alltid bundet til et postmoderne meningsberøvet helvete uten mening fylt av etterliginger av etterligninger som ikke en gang fantes? Er Justin Bieber et overmenneske, eller egentlig bare en postmoderne forestilling, et image  uten essens, men virkeligere enn virkeligheten?  Refleksjoner over det postmoderne har for lengst gått av moten, men det betyr ikke at de ikke har noe for seg i en tid hvor virkelighet synes å bety stadig mindre. 

Av Ivar Sagbakken, filosof og redaksjonsmedlem KULTURVERK

«The futility of everything that comes to us from the media is the inescapable consequence of the absolute inability of that particular stage to remain silent. Music, commercial breaks, news flashes, adverts, news broadcasts, movies, presenters—there is no alternative but to fill the screen; otherwise there would be an irremediable void…. That’s why the slightest technical hitch, the slightest slip on the part of the presenter becomes so exciting, for it reveals the depth of the emptiness squinting out at us through this little window.» – Jean Baudrillard.

«Man blir ikke populær fordi man kan noe eller er noe ekstraordinært, man er populær på grunn av populariteten. Det er populært å bli populær.» – Ivar Sagbakken

Da jeg var ung, som når sant skal sies ikke er så fryktelig lenge siden (til en viss grad, i alle fall fysisk, er jeg det vel fremdeles), var det å reise med tog noe mytisk, noe fantastisk, som en mulighet til å befinne seg i en tidløs gjenstand som brøt seg gjennom rommet og slik frigjorde sinnet som befant seg der fra dets jordbundne anskuelsesformer. Man så verden rase forbi, avbrutt av tunnelpassasjer lik korte ormehull, og var ikke lenger en del av den. Likevel var man nettopp det. Kanskje var det slik at i stedet for å være avskåret verden, var man så inne i den at gravitasjonen opphørte. Man var til stede. I verden og seg selv på en gang. Uavhengig, men samtidig selvforsynt. Og man kunne konsentrere seg om ting man vanligvis ikke hadde tid til. Som å lese en bok, glane formålsløst ut av vinduet, ta inn synet av åser, fjell, skoger og innsjøer, snakke fortrolig og personlig med fremmede, dykke dypt ned i et musikkstykke, virkelig smake på maten man hadde tatt med seg etc. Det var i det hele tatt noe veldig virkelig ved det å ta tog. Ja, for mitt vedkommende er det fortsatt det. Men jeg har forstått at dette har endret seg. Kulturverk har også tidligere hatt tekster med tog i sentrum, og etter min siste togtur har tilliten til at toget kan fremstå som et sentralt symbol og utgangspunkt for en vurdering av vår tid, fornyet seg. La meg gi et kort resymé.

Jeg steg inn i en av vognene som skulle trekkes opp Østerdalen på påskens siste dag, og billetten min førte meg til en kupé hvor flertallet av medpassasjerene var yngre enn meg selv. Antakeligvis studenter og elever på vei tilbake fra påskeferie i området rundt hovedstaden. En av mine store gleder i livet, og en vane jeg tilla meg under min tid som togreisende i det mer alkoholliberale mellomeuropa, er å sette meg ned i en togkupé med mine tre medbrakte sterkøl og en bok, og veksle mellom lesing og stille observering og iakttakelse av medpassasjerer, noe jeg gjorde også denne gangen. Dvs. jeg forsøkte. For etter ca. 15 minutters kjøring måtte jeg konstatere at denne scenen og dette skuespillet var kjedeligere enn hva jeg normalt er vant til, eller i det minste forventet. Der satt de alle sammen, med kroppene hensunket som oldinger, med headset på hodet og blikket boret ned i fanget hvor de holdt en eller annen dings som de tilsynelatende interagerte med. Og dersom de gikk lei denne dingsen tok de bare opp en ny en, kun annerledes i størrelse, og gjenopptok den samme atferden. Selvfølgelig overdriver jeg min gammelmannsholdning til det påtatte her, jeg er jo selv i besittelse av liknende dingser, men den kollektive utførelsen jeg her var vitne til var rar og fremmed. Og kjedelig. For en observatør var den overraskende og skuffende kjedelig. Riktignok var det minipris, men jeg forventet rett og slett mer enn dette av de norske statsbaner. Det var livløst.

Men så skjedde det noe. Vi kom til Eidsvoll. Det var som om noe uhyggelig nærmet seg. Jeg hadde merket uroen allerede noen minutter før, men dramaet slo ikke ut i full blomst før det som tydeligvis hadde føltes problematisk for mange rundt meg en god stund allerede – oldingkroppene hadde begynt å rykke sakte hit og dit, som om sittesåret begynte å klø eller stomiposen var i ferd med å overfylles – ble annonsert offisielt over høytaleranlegget: ”Vi beklager problemer med det trådløse nettverket som skyldes tekniske problemer. Vi håper å ordne problemet så snart som mulig”. Men de ordnet det ikke snart. Hoder begynte å ryste, munn og neser snøftet og stønnet, øyne gravde seg opp innunder hevede øyenbryn, hender slo tomt ut i luften. Og endelig kunne antydninger til menneskelige stemmer høres. Klagesanger. Over nsb. Over tiden vi lever i og at den teknologiske standarden ikke levde opp til denne. Før det stilnet litt da én kar mente å se snev av dekning. Hodene tilbake i bønnestilling. Men nei, det var bare et blaff. Håpet svant hen, og revolusjonsstemningen fra tidligere svant med den. Og av det jeg kunne forstå forsvant de inn igjen i de samme dingsene, nå uten internettilgang. Hovedsakelig spill, og noen filmer. Men det interessante ligger i det som deretter skjer. Etter fem minutter går de fleste lei av denne aktiviteten. Filmen ble for langvarig og spillet for overdrevet kompulsivt gjentakende. Dessuten gikk den ene tom får strøm på sitt redskap, noe som førte til et fysisk utbrudd ikke ulikt det man ser av mennesker som har fått maur innenfor klærne, eller som er blitt påført lus og lopper. Så en redningsmann i en kameratgjeng på fire bryter stillheten ved å spørre kameraten rett overfor hvilken modell han nå sitter med i hendene. Spørsmålet blir, tross dets mangelfulle referansehenvisning, forstått.

Og jo da, det kunne kompisen fortelle, samt greie ut om alle fordeler man kunne oppnå med det som syntes å være en fersk anskaffelse. Den andre forteller også om sin, og etter litt har alle de fire kameratene gitt hverandre innsikt i hverandres digitale redskaper. Deretter litt stillhet igjen. Før den samme mannen, tydeligvis den eneste av dem som har fått nedarvet såpass med sosiale gener til å kunne fange opp det pinlige ved en slik stillhet, igjen bryter isen med å gjenfortelle noe han har lest eller sett på facebook. Og det viser seg at de andre guttene også har ting å fortelle derfra. Hvilket hell! Så da går praten knotete fremover. Samtidig sitter jenta i setet ved siden av meg, som tydeligvis er på vei tilbake til sin militærtilværelse på Rena, og tegner på sin mobiltelefon. Hun tegner et hjerte. Fargelegger det fint og lagrer filen, før hun går over til å tegne en strekmann i et strekhus. Fargelegger det også. Mens gutta i firemannsavdelingen nå diskuterer en fest de alle har deltatt på, fortalt gjennom hvordan den er blitt fremstilt på facebook. Bare så dumt de ikke har tilgang til internett. Så de begynner å diskutere en annen fest. Og slik går det oppover Østerdalen. De snakker om hvordan festene blir snakket om på internett. De snakker om det som blir snakket om en fest de selv deltok på. Og rundt dem sitter mennesker halvt nevrotiske grunnet mangelen på omtalte internett og halvt lyttende til firerbanden, som i en transe.

«Toget, som før var et fristed, er nå blitt et fengsel. Generasjonen jeg delte kupé med holdt ikke ut stillheten. De holdt ikke ut fraværet av teknologien, rettere sagt: de holdt ikke ut samværet med seg selv»

Halvt nede i den andre sterkølen begynner man derfor å fundere. Jeg kom til å tenke på en filmreferanse jeg en gang hørte en amerikansk professor ga i forbindelse med det postmoderne mennesket, nemlig ”The Clockwork Orange”, hvor hovedpersonen Alex (spilt av Malcolm McDowell) slår fast at blod ser mye virkeligere ut på film enn i virkeligheten. Altså: det lyserøde, tyntflytende, rene blodet man ser spruter på film, er mye mer virkelig enn den mer mørke, tykke varianten vi vil se dersom vi åpner opp en menneskekropp i virkeligheten. Festen kompisene hadde vært på var mer virkelig i sin kopi i digital form, enn den var i virkeligheten. For det er kopien de forholder seg til. Det er den de snakker om. Den gjenfortalte, sminkede, simulerte virkeligheten. Ikke den levde. Det er akkurat som da en venn av meg kom i skade for å løpe på en nrk-reporter ved Østbanehallen i fjor sommer, og fikk vite at han kom til å havne på dagsrevyen samme kveld, noe han uheldigvis nevnte for sin mor og far da de ringte og lurte på når guttungen var ventet til stasjonen nede i bygda og trengte skyss. Resultatet ble at han måtte gå hjem fra stasjonen da de hjemme ikke kunne risikere å gå glipp av å se sønnen sin på tv. Da han kom hjem like etter dagsrevyens slutt hadde han ropt bittert til gamlingene som nå satt som limt til værmeldingen: ”nå, hvordan går det med meg?” Forlatt til fordel for sitt eget tegn, sin egen replika, hadde han stått alene på stasjonen. Postmoderniteten kom offisielt til Trøndelag den dagen.

Man kan på sett og vis forstå foreldrene til min venn. Det er stas at sønnen er på tv. Og de må få med seg hvordan han framstår, slik at de er forberedt til naboenes snakk og spørsmål omkring den store begivenheten dagen etter. Men det som skjer på toget er mer tankevekkende. Toget, som før var et fristed, er nå blitt et fengsel. Generasjonen jeg delte kupé med holdt ikke ut stillheten. De holdt ikke ut fraværet av teknologien, rettere sagt: de holdt ikke ut samværet med seg selv. De begynte bokstavelig talt å klø i kroppen. Da jeg var liten og hadde glemt tegneseriebladet mitt hjemme før vi dro på ferietur så surnet jeg i et par minutter før vi barna fant på noe annet å gjøre. Og dersom det samme skjedde med walkman’en noen år senere var det selvfølgelig dumt, men man fant da saktens på andre ting å gjøre. Hvorfor er det slik at dagens oppvoksende generasjon faktisk legger seg ned og nærmest gir opp dersom de taper disse redskapene av syne? Hvorfor er de så viktige for dem? Hva gjør dingsene med dem? Hva gjør det med oss? Og hvem er tjent med det?

«Problemet med all filosofi som dreier rundt postmoderniteten, er at sannhetsbegrepet i seg selv skal forsøkes forsvart i en tid hvor Nietzsche for over hundre år siden viste oss at gud hadde dødd.»

Ironisk nok var boken jeg hadde brakt med meg på toget den dagen en antologi med tekster fra 1900-tallets europeiske filosofi. Ikke det mest dyptpløyende verket der ute, men grei toglektyre. Ironien ligger i at jeg nettopp var kommet til kapittelet om Baudrillard. Det ble aldri lest, grunnet dramaet som utspilte seg rundt meg, men tilfellet var nok til å bekrefte at sammentreffets tråder ikke har visnet fullstendig fra denne verden ennå. I følge Baudrillard er definisjonen på det som er virkelig, at det kan kopieres eller simuleres. Jeg kan lage et kart over norskekysten, jeg kan kopiere bibelen og jeg kan simulere et beinbrudd. Men alle kopiene er meningsfulle fordi de refererer til noe virkelig. Noe jeg faktisk kan oppleve, og erfare, noe som finnes der på ordentlig, helst noe fysisk. Dette er i og for seg uproblematisk. Problemet oppstår når forholdet mellom det virkelige og det simulerte blir mer og mer diffust, og symbolene får mer og mer makt på egen hånd. Kopien løsriver seg fra modellen og skaper seg et eget liv. Et eksempel Baudrillard selv bruker i sin bok ”Simularca and Simulation”, fra 1981, er Disneyland. Et velkjent sitat fra boken lyder:

«The Disneyland imaginary is neither true nor false: it is a deterrence machine set up in order to rejuvenate in reverse the fiction of the real. Whence the debility, the infantile degeneration of this imaginary. It’s meant to be an infantile world, in order to make us believe that the adults are elsewhere, in the “real” world, and to conceal the fact that real childishness is everywhere, particularly among those adults who go there to act the child in order to foster illusion of their real childishness.»

Disneyland er verken sant teller falskt, hverken virkelig eller uvirkelig. Det er hypervirkelig, som Baudrillard sier. Det er ingen kopi av noe reelt, heller ikke har det rot i noe mytisk meningsfult – som Valhalla eller Paradis – og likevel er det heller ikke fullstendig avskåret den virkelige verden. Disneyland har egne regler, egne vakter og sjefer, infrastruktur osv. Men det er ikke virkelig. Det er avskåret virkeligheten ved at, som Baudrillard sier, man inntar en gjennomført påtatthet, en absolutt uoppriktighet, og går med på hypervirkelighetens premisser, som blant annet sier at de har patent på barnet i deg – en patent som ikke har rot i virkeligheten, og som i virkeligheten gjør barnsligheten til de som er tilstede oppdiktet. Ikke falsk – som Baudrillard gang på gang påminner oss, siden referanserammen og reglene er endret, men oppdiktet, hypervirkelig. Dette er et sentralt fenomen for å forstå postmoderniteten, og til syvende og sist blir konklusjonen at det postmoderne virkelighetsbilde blir så flytende at det vanskelig lar seg definere av en forfatter som selv står i den og skriver om den. Når skillet mellom virkelighet og modell er visket ut, er da alt virkelig eller ingenting virkelig? Her mangler et klart svar fra Baudrillard. Likesom en klar kritikk av det postmoderne også uteblir i det meste av hans forfatterskap, selv om en slik tilnærming virket tydeligere mot slutten av hans liv.

Problemet med all filosofi som dreier rundt postmoderniteten, er at sannhetsbegrepet i seg selv skal forsøkes forsvart i en tid hvor Nietzsche for over hundre år siden viste oss at gud hadde dødd. Når virkeligheten sådan forandrer seg får man seg derfor ikke til å gjøre annet enn å forklare hva som skjer, som i en terapi som Wittgenstein foreslo at filosofiens eneste formål kunne være, og utelate den bastante kritikken av aktuelle virkelighet. En virkelighet som hypervirkeligheten, gir i en viss forstand mening, det er et spill med et visst meningsfullt innhold, slik at dommen over hvor vidt den representerer sannhet eller falskhet blir vanskelig når det Ene, altså gud i dette tilfellet, er borte. Men noe er unektelig galt i togkupeen på vei opp Østerdalen. Og det er galt fordi det Ene slett ikke kan dø, sett fra et epistemologisk ståsted, men at dets fravær på det eksistensielle plan er tilnærmet komplett.

Og det er komplett fordi vekselspillet mellom det subjektive og det objektive har nådd sitt bevissthetsmessige bunnpunkt. Mennesket begynte med en intuitiv følelse for det objektive, hvor myten lå levende i bevisstheten, ikke som et symbol, men som en kulturell fortelling. I tillegg var naturen gjennomsyret av det bevisste og det åndelige i en holistisk verdensanskuelse som understøttet en harmoni mellom det subjektive og objektive. Med logos – altså ordet, symbolet over alle symboler – sin innfart i (vesentlig) vesterlandsk kultur rett før vår tidsregning, brøt det subjektive og individuelle seg løs fra helheten, men hadde likevel kontakt med det objektive gjennom ordene og ordenes evne til å transcendere seg selv inn i det ordløse – til ideene. Forskjellen var at man nå måtte krige seg inn til det objektive gjennom ens egen individuelle bevissthet. Men så skjer det noe mellom 1600 og 1800 som trekker subjektet enda lenger vekk fra sin objektive virkelighetskjerne. Man begynner å tvile på egen eksistens. Man begynner å sverte friheten med henvisninger til den materielle vitenskapelige verden. Og ikke minst: symbolene fortettes. Ordene og redskapene er ikke lenger bare henvisninger til noe virkelig. Som tiden går er ikke mytene lenger kulturelle levende fortellinger. Heltene er ikke levende symboler på arketyper og ekstraordinær menneskelighet. Vi får maskiner, vi får teknologi, industri, kapital, kommersialisering, urbanisering, media, politikk, alle sammen fortetninger av det som en gang var symboler som sto for noe reelt og virkelig. En bil skal simulere føtter – bare raskere, penger skal simulere investering av energi – bare enklere, politikk skal simulere verdier, interesser, makt og regler – bare snillere, media skal simulere nyheter og underholdning – barre lettere. Men hvor lenge klarte vi å huske hva symbolene faktisk symboliserte? Ikke lenge. For de virket ikke lenge som symboler før de ble autonome simuleringer av hva de symboliserte. En bil er et nyttig fremkomstmiddel, greit nok.

Gull som spare- og byttemiddel og reelt verdisymbol er også nyttig så lenge jeg ikke ønsker å få en halv kano som betaling for arbeidet mitt. Og ved å gi Ingmar Bergmann et filmkamera slipper jeg å vandre fra location til location for å bivåne ”Det sjunde innseglet” som teaterstykke. Dessuten er det ikke sikkert at værforholdene er like hver gang en ny publikumsgruppe kommer for å se Antonius Block spille sjakk med djevelen ute ved strandkanten. Det er simuleringer av en enkel fysisk realverdi. Og det er ikke det som er problemet. Det problematiske med den tredje historiske overgangen, nemlig inn til den postmoderne epoke, er at simuleringen lurer seg inn i sfærer den ikke hører hjemme, der den ikke er nyttig. Den investerer i områder vi ikke har bruk for den. I bevisstheten, i samfunnsstrukturen, i erfaringsvirkeligheten vår. Det er ikke nok at datamaskinen simulerer og lagrer informasjon, den vil også gjerne simulere og lagre menneskelige opplevelser, erfaringer, identiteter. Det mest nærliggende eksempelet har vi allerede gitt, nemlig firerbanden på toget. De diskuterer ikke festen de rent fysisk har vært på, men simuleringen av festen i form av bilder og videoklipp på facebook. De opplever og erfarer ikke festen før noen dager etterpå, hvor kommentarene har haglet inn og de ulike profilene på stedet har bekreftet sin tilstedeværelse på evenementet. Vi har her et eksempel så billedlig og tydelig at det nesten ikke er interessant.

«Men hva med denne Bieber? Denne androgyne, banale, komplett sjarmløse og identitetsløse popstjernen – skapt på og av sosiale medier, uten snev av selv et destruktivt budskap, kunstnerisk impotent og ufarlig – hva er det med denne gutten som får absolutt hele vår oppvoksende generasjons jenter til å miste all form for vett og forstand, sans og samling?»

Vi har et mye frykteligere eksempel i aksjon i skrivende stund, som rir landet vårt som en gjennomsiktig pest, nemlig fenomenet Justin Bieber. Det finnes de som forsøker å dysse de kritiske røstene ned ved å peke tilbake til Beatles og Elvis Presley, men det de glemmer er at disse tross alt representerte et oppbrudd, en viss ungdommelig revolt. I stor grad basert på seksualitet og popkulturell liberalisme – ja – men likevel ”noe”, en slags anarkistisk frihetstrang mot fastlåste borgerlige rammer. Men hva med denne Bieber? Denne androgyne, banale, komplett sjarmløse og identitetsløse popstjernen – skapt på og av sosiale medier, uten snev av selv et destruktivt budskap, kunstnerisk impotent og ufarlig – hva er det med denne gutten som får absolutt hele vår oppvoksende generasjons jenter til å miste all form for vett og forstand, sans og samling? Spørsmålet er faktisk viktig. For det stiller spørsmålet om hva som er i ferd med å skje med livene våre, med samfunnet vårt. Når simuleringen av ferdigheter og kreativitet når sitt ypperste punkt er det ikke lenger det simulerte, altså ferdighetene, som blir simulert, men simuleringen selv.

Man blir ikke populær fordi man kan noe eller er noe ekstraordinært, man er populær på grunn av populariteten. Det er populært å bli populær. Populariteten selv er blitt populær, en tendens som man i musikkverdenen kunne begynne å ane gjennom Elvis og Beatles til tross for at de også representerte noe reelt, inkludert ferdigheter, men som kanskje best lot seg bevitne av Madonna på 80-tallet og videre til boyband- og Britney-tendensen på 90-tallet, og som kulminerte med Lady Gaga og Justin Bieber 20 år senere. Den eneste forskjellen mellom dem er at Madonna og Lady Gaga til en viss grad bevisst og absolutt suksessrikt har skapt dette selv, mens de andre er blitt skapt av andre rundt dem. De representerer det samme som filmblodet Malcolm McDowell beskriver i Clockwork Orange, som de oppkonstruerte referanseløse såpeseriene vi glaner på i timevis hver kveld, som den sunne norske ungdommen på Paradise Hotel, som pornokulturen med sine blankpolerte overdimensjonerte mannlige og kvinnelige atributter, som Jurassic Park i 3D og Fifa 2013 på playstation, som fotballstudio etter tippeligarunden, som politiske valg og debattprogrammer på TV, som nyhetssendinger i samme medium, som kjemisk fremstilt dop, som mote, som kropp- og livsstilsprogrammer, som slankepulver, twitter og oppblåsbare barbara i biologisk materiale i alle etniske utgaver du kunne tenke deg, selv ”Avatar”-versjonen. De er alle simuleringens simuleringer. De er inkarnasjonen av Baudrillards hypervirkelighet. Det er ikke noe poeng i å lage sci-fi-filmer hvor roboter tar over verden lenger. De har allerede gjort det.

«Det er i dag vanskelig å få en ung gutt til å innse at kvinner ikke ser ut naken, enn mindre oppfører seg, slik de ofte blir portrettert i pornofilmer, selv etter at han har sett og opplevd en naken kvinne i levende live. Tilliten til den fysiske og levende opplevde virkeligheten svinner hen»

Men en robot kan være så mangt. Vi har roboter i den forstand at vårt bilde av virkeligheten ikke lenger er virkelig, men er en robotisk simulering som går på tomgang på egenhånd. Som nyhetene som gir oss et bilde av virkeligheten i en allerede politisk eller moralsk forutbestemt simulering. Et av Baudrillards egne prosjekt i så måte gikk ut på å skrive om golfkrigen gjennom utelukkende å se på cnn’s dekning av krigen. Han mente krigen allerede var forutbestemt, i det minste utfallet, og at krigen som krig egentlig kun fant sted på TV. Kommunikasjon og nyheter gir en form for ekstase som lever sitt eget liv i sin egen hypervirkelighet, og som vi forholder oss til i mye større grad enn hva sendingene er ment å simulere. Vi så lignende tendenser her til lands under 22-juli-hendelsen og dekningen den fikk i media i etterkant. På samme måte er den fysiske virkeligheten forandret gjennom samme media. Kroppene vi blir vist fram på TV og internett, i pornofilmer og blader, enten fotoshoppet eller selektert på ”naturlig” måte, har fått unge menn og kvinner til å se sine egne og sine nærmestes kropper som abnormale. Det er i dag vanskelig å få en ung gutt til å innse at kvinner ikke ser ut naken, enn mindre oppfører seg, slik de ofte blir portrettert i pornofilmer, selv etter at han har sett og opplevd en naken kvinne i levende live. Tilliten til den fysiske og levende opplevde virkeligheten svinner hen. Tilbake til krigssendinger på nyhetene er det mange ganger blitt fortalt om amerikanske soldater som har vendt hjem fra ulike kriger, som rapporterer at de ikke har følt krigen skikkelig før de har vendt hjem og sett opptak fra nyhetssendinger om krigen de selv har deltatt i på TV. I slike, og mange andre tilfeller utspiller virkeligheten seg robotisk og simulerende for oss alle i det daglige liv, der vi bombarderes med reklame og kompulsivt gjentakende informasjon i alle sammenhenger.

Men i en annen og viktigere forstand er vi selv blitt roboter. Ikke bare er vi eid av dem og deres hypervirkelighet som er mer virkelig enn virkeligheten, som Disneyland igjen er et godt eksempel på, men vi tar i stadig økende grad form av roboter selv. Vi er ikke deltakere i våre egne liv, men tilskuere. Vi identifiserer oss ikke lenger med hvem vi er og hva vi gjør, men hvor vi er og hvor vi gjør det. Vi er med andre ord institusjonaliserte. For så snart vi befinner oss i et system hvor det vi identifiserer oss med ikke er virkelig i en grunnleggende forstand – om simuleringen så er et kroppsideal eller en facebookprofil – må meningsinnholdet i denne identifiseringen, tom i seg selv, ligge i dens plassering i forhold til resten av de simulerte institusjonene. Jeg er ikke lenger en som er glad i friluftsliv, som elsker min kone og mine barn og ønsker å videreføre familieverdier bygget opp gjennom generasjoner, som liker å skrive, som interesserer meg for ulike kunstneriske uttrykk, som føler meg hjemme i naturen, er moralsk motstander av det å ta liv, opptatt av å lage sunn og god mat, og som på lørdager liker å gå på stadion for å se en fotballkamp. Jeg er i stedet en birkebeinerløper, gift med en vakker karrierekvinne, med en lykkelig og velfungerende familie med barn som går i privat barnehage, jeg kjører derfor en dieseldrevet stasjonsvogn med statoilkopp, jeg er en populær vellykket krimforfatter med mottaker av ulike priser, fast gjenger på litteraturhuset og styreleder for den lokale kunstforeningen, jeg stemmer på de grønne, er medlem i norsk vegan- og vegetarforening, handler på Meny, og er ihuga Vålerengasupporter. Jeg forholder meg til disse symbolene fordi jeg selv er et symbol på dem. Simuleringsringen er sluttet.

Denne institusjonaliseringen kunne bare oppstått i teknologiens tidsalder, som vi er mer enn godt inne i. For teknologiens premiss er at store deler av det menneskelige arbeid er overflødig, erstattbart. Traktoren erstatter hesten, melkeroboten erstatter budeia og bonden, kanonen erstatter bueskytteren. Og som vi vet er teknologien et produkt av vitenskapen, som i sin tid erstattet gud. Hele prosessen representerer én enkel utvikling, fra kvalitet til kvantitet. Fra villaks og fjord til oppdrettsanlegg og monstermaster. Fra det ene til det flerfoldige. Et forløp som i praksis betyr å erstatte, minimere, materialisere, forflate. Og teknologien har vært ekstremt effektiv i så måte. Alt som er overflødig og unyttig fra et materialistisk perspektiv skal bort. Fra et psykologisk synspunkt er dette en skjebnesvanger prosess ikke bare med tanke på vårt forhold til ting og arbeid, men også vår egen personlighet. Psykoanalysen representerer (dog overfladisk) i utgangspunktet en urgammel meditasjonsteknisk tradisjon som består i å gjøre jeget bevisst de underliggende og ubevisste faktorene i et menneskes personlighet og emosjonsstruktur. ”jeg’et” skal bli bevisst ”id”. Men i den teknologiske tidsalder er denne teknikken reversert.

«Jeg’et blir da, i stedet for å hente sitt eget id opp fra dypet, en del av et kollektivt id, et kollektivt id fylt av tomme kulturelle inntrykk.»

For med teknologien og dens kvantitetsfokuserte verdensbilde befinner vi oss i en situasjon hvor bevisstheten selv forsvinner opp i sin egen hypervirkelighet, nemlig ved at dens innhold ikke lar seg føre tilbake til en underliggende meningsfull og objektiv struktur siden denne allerede er erstattet av et så mekanisk og komplekst språk, og samtidig må forstås i sammenheng med en så kompleks og kaotisk verden av inntrykk at den eneste løsningen blir å medisinere den med andre hypervirkelige medikamenter, enten den kommer kjemisk eller via media. Jeg’et blir da, i stedet for å hente sitt eget id opp fra dypet, en del av et kollektivt id, et kollektivt id fylt av tomme kulturelle inntrykk. Jeg sier tomme kulturelle inntrykk fordi kulturen også er hypervirkelig i en verden hvor vi snart er tom for natur å sidestille kulturen med og hvor teknologien også her har brutt med alle former for historie, ekte myte og tradisjon. Det kollektive id blir videre delt inn i ovenfor nevnte institusjoner, hvor jeg’et kan boltre seg i den ene og andre og definere seg selv som menneske ut ifra hvilken institusjon den nå tilhører – en institusjon som i sitt utgangspunkt er en oppkonstruert størrelse basert på kommersielle, mediaskapte, økonomiske og politiske krefter, fenomener som i sin tur er simuleringer av ekte kultur, ute av kontroll.

«Vi er i ferd med å tape oss selv. Både personlig og kulturelt. Finnes det noen utvei? En vei å komme oss vekk fra kynismen, skeptisismen og nihilismen på?»

Hele denne prosessen fører til en banalisering av både kultur og personlighet. Vi blir numne og sløve. Ironigenerasjonens dristige humor på 90-tallet har for lengst blitt udristig, platt og kjedelig. Bare ironien står igjen. Konsekvenser bryr oss ikke, angår oss ikke, verken innenfor natur- kultur- eller identitetsspørsmål. Kunnskap er heller ikke kunnskap lenger, det er informasjon. Kunnskap – erkjennelse – det å gjøre noe kjent for en, er erstattet av rader med svar man kan gi til en quizmaster. Alt er forflatet. Og slik må det bli når en kompleks helhet er delt opp i stykker som man nå deler med andre. Jeget hadde en bunn og et dyp med fint sammensatte emosjonelle, mentale og fysiske prosesser. Nå er dypet trukket opp til overflaten og angår oss ikke lenger personlig annet som symboler og institusjoner. Jeg er en arbeider, en student, en gammel, en ung, en tynn, tjukk, gal, frisk, syk, jeg tilhører en gruppe, som defineres ulikt fra uke til uke. Og nettet er så komplekst, det er så oppe i dagen, at jeg ikke rekker å snu meg før neste definisjon henger over meg. De gale ble i tidligere tider ansett som berørt av gud. I dag er de innelåst og medisinert, definert i forhold til hvilke piller de tar. Og vi andre ser slettes ikke ut til å uroe oss over faren for egen galskap. For det første fordi vi tar for gitt at noen order opp, at noen fikser oss, siden vi er institusjonaliserte og ansvaret nå ikke ligger på oss selv, og for det andre fordi den eksistensielle angsten er byttet ut, eller rettere sagt kurert, med kollektiv ekstase. Selv døden er institusjonalisert. Blaserte står vi foran vår egen grav i god tro om at facebookprofilen vår vil leve videre etter vår fysiske bortgang. Et fenomen som faktisk har blitt god business for enkelte selskaper som nå selger slike tjenester. No bullshit.

Vi er i ferd med å tape oss selv. Både personlig og kulturelt. Finnes det noen utvei? En vei å komme oss vekk fra kynismen, skeptisismen og nihilismen på? Kanskje må vi transcendere simuleringen. Kanskje trenger vi symboler som transcenderer symbolene. For kanskje er det for sent å få oss tilbake til virkeligheten. Ifølge den noe pessimistiske Baudrillard selv er dette allerede for sent, siden virkeligheten (som simuleringene bruker som alibi for sin eksistens) nå er blitt en utopi og dermed selv en simulering. Noe vi i og for seg ser oftere og oftere innenfor bransjer som reiseliv og turisme hvor ”virkeligheten”, dvs. naturopplevelser, ”overlevelsesreiser”, ”tidsreiser” osv, blir solgt som en lukrativ vare. Det er med andre ord for sent å komme seg over og tilbake til virkeligheten når selv gud er blitt en attraksjon. Så kanskje det vi trenger er reelle kontrasymboler. Symboler som utsletter seg selv og sine like. Den stille handling, ikke-handlingen, ikke-symbolet, det gjennomført upolitiske, uideologiske, ulogiske.

«Vegen (Tao) som kan nemnas ved namn, er ikkje vegen utan endringar.

Det namnlause varp up jord og himmel; det vi set namn på, er mor til alt som er.

”Berre den ugriske kan sjå rett inn i det heilage”. Den griske får berre sjå frambringingane.

Det løynde og det frambringa har same utspring, men ulike namn når dei tonar fram. Til saman blir dei kalla det heilage, det er mysteriet over alle ting; porten til alle løynde gode.»

Tao Te Ching

I den siste filmen fra Matrix-trilogien kjemper motstandsbevegelsen tappert mot maskinene ved bruk av egne maskiner, men nytteløst. Tilslutt innser Neo (kristussimuleringen i filmen) – gjennom å erkjenne seg selv og sin skjebne – at han må frigjøre seg totalt fra the Matrix, det hypervirkelige, for å frigjøre verden. Kanskje må hver og en av oss gjøre denne jobben for å fri oss fra hypervirkeligheten. Ikke anskaffe oss nye ord eller ting, men fri oss fra de vi allerede har. For begrepene sannhet og løgn er ikke nok når deres innhold betyr sannheten om sannheten og løgnen om løgnen – den simulerte. Så om konklusjonen ikke er at vi alle skal gå hen å bli taoister – et simulert begrep i seg selv i vår tid, så er det i det minste at vi bør tenke før vi snakker, sette oss når vi kan gå, og nekte fremfor å agere. Simpelthen nekte dette samfunnet fremfor å agere mot det. Og det er det motsatte av nihilisme. Det er med mot-stand, ikke ustand, kampen skal kjempes. En kamp som ikke kommer til å handle om kvinners, arbeideres, ytringers eller klassers rettigheter og friheter, men om kampen for det virkelige imot det uvirkelige eller hypervirkelige. Det er vår fiende i en fremtid avkappet eksistensielt følt fortid. Og fremtiden er i stor grad allerede nåtid. Så sett deg. Sitt stille. Eller unn deg et gjensyn med Matrix-trilogien. Ja, hele trilogien.

Relatert

Gratulerer med dagen, Sexy Baby!

Passivitetens tidsalder eller hvordan leve bortenfor og med begrepene

PENETRER DITT HJERTE

BARE DU OG JEG, BEIBE

Essay: En mann, et liv og et luksushotell

Å du deilige endetid – eller Kali Yuga hele jula