Regjeringen med Jens Stoltenberg i spissen, annonserte fredag 11. mars at de har kommet frem til beslutningen om ikke å åpne for en konsekvensutredning av de sårbare områdene rundt Lofoten, Vesterålen og Senja. Til tross for at enkelte politikere, kommentatorer og oljeindustrien ønsker å «snakke ned» avgjørelsen, er dette en historisk seier for lokalsamfunnet i Lofoten, Norges framtid og det globale klima.

Av Simen Kristiansen, Natur og Ungdom

«Norge står ved et historisk veiskille, hvis politikere og næringsliv er villig til å innse det. Skal man skape en levedyktig økonomi, et rent klima og nye arbeidsplasser i post-olje-alderen, er det fornybare Norge eneste utvei.»

Helt siden valget 2009, da den rødgrønne regjeringen fikk fornyet tillit av norske velgere, har avgjørelsen om åpning for oljeboring i havområdene rundt Lofoten, Vesterålen og Senja vært debattert blant regjeringspartiene. Media, den politiske opinion og miljøbevegelsen har gjort sitt for å påvirke debatten og avgjørelsen i sin favør. Argumentene har vært mange både for og i mot, men Jens Stoltenberg har hele veien lagt vekt på at kunnskap skulle ligge til bunn for den endelige avgjørelsen. Både statlige og uavhengige institusjoner har levert rapporter om tilstanden for områdene, både når det kommer til leve- og gyteområdene for torsk, miljøet for korallrevene, mulige konsekvenser av oljeutslipp, mulig vekst i arbeidsplasser og befolkning, konsekvenser for turist- og fiskenæringen, og forholdene ved den smale kontinentale sokkelen i områdene. Til tross for at kunnskapen lenge har sagt klart fra at oljeboring i disse områdene ville være i beste fall risikofylt og i verste fall katastrofalt, har avgjørelsen latt vente på seg. Spesielt miljøbevegelsen har presset har på for at Stoltenberg skulle holde sitt løfte om å la oljelobby være oljelobby, og ta kunnskapen han selv hadde bedt om, på alvor.

Da avgjørelsen ble offentliggjort 11. mars, ble helgen plutselig snudd på hodet for aktørene i «spillet om LoVeSe». Miljøbevegelsen skulle feire, oljebransjen måtte slikke sårene, Høyre og Frp ville sikre seg oljestemmene, politiske kommentatorer i den ene eller andre retning skulle synse, og nord-norske lokalpolitikere måtte reise slukøret hjem fra Oslo. Til tross for massiv motstand mot oljeboring også lokalt i områdene, hadde Ap-ordførerne bestemt seg for lengst, og presset Stoltenberg så hardt de kunne. Det var også på grunn av disse at Stoltenberg tross alt var noe reservert i offentliggjøringen av avgjørelsen, da han vet at tilhengerne kanskje var flere enn motstanderne i hans eget parti.

Jeg har hatt den store ære av å stå «midt oppi» innspurten av kampen de siste månedene. Som en del av miljøbevegelsen har jeg med egne øyne sett det voldsomme engasjementet som har eksistert rundt i Norge. Spesielt fakkeltoget i hovedstaden 9. mars, i regi av Folkeaksjonen mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja og Natur og Ungdom, var en sterk og overbevisende opplevelse. Mange vil kanskje ha delte meninger om nordmannen og det norske lynnet, men også vi vet å ta til gatene når det står noe virkelig viktig på spill. Og jeg har ikke noe problem med å si at jeg ved flere anledninger har vært direkte rørt av å se hvordan så mange ulike grupper og individer har deltatt i kampen mot oljelobbyen og pengemakten. Folket har vist seg fra sin beste side, og fiskere, skoleelever, kunstnere, forskere, bestemødre og mange flere, har stått sammen for å si klart i fra til regjeringen og det norske Storting.

Jens Stoltenberg og hans regjering har tidligere vært kritisert for å gå oljebransjens ærend og at båndene mellom Statoil og norske beslutningstakere er for tette. Den norske oljebransjen er den desidert største forurenseren i Norge, men ble unntatt omtale da regjeringen la fram sin klimamelding. Det er ingen tvil om at oljelobbyen er den sterkeste og mektigste i Norge, og at direktelinjene mellom regjeringskontorene og Oljeindustriens Landsforening (OLF) har vært og vil fortsette å være åpne. Stoltenberg har selv vist ved flere anledninger at han har vært mer villig til å lytte til oljebransjens råd og forslag, enn miljøbevegelsen. Men da folket begynte å innse hva som her var på spill, lot ikke reaksjonene vente på seg. Tusener over hele landet reiste seg og sa klart i fra hva de mente om oljebransjens arroganse, politikernes naivitet og beslutningsvegring og LoVeSes unike posisjon for lokalinnbyggere, nordmenn generelt og turister og andre besøkende i regionen. Norge har siden slutten av 1960-tallet og starten av 1970-tallet vært en oljenasjon, men vi vet godt at oljen tar slutt og at naturen og torsken i Lofoten aldri kommer tilbake, og at det globale klima ikke tåler mer norsk olje og gass.

Norge som nasjon har tjent seg rik på oljeforekomstene i Nordsjøen. Dette har lagt grunnlaget for den velferdsstaten vi har hatt de siste 30–40 årene og skal fortsette å ha i framtiden. Det har også lagt grunnlaget for økt eksportering av norsk kompetanse og kunnskap, til deler av verden vi ikke trodde var mulig. Oljen har uten tvil satt Norge på verdenskartet, økonomisk, teknologisk og politisk. Men det finnes flere grunner til hvorfor regjeringen i dette tilfellet har gjort riktig ved ikke å åpne for en konsekvensutredning i områdene rundt Lofoten, Vesterålen og Senja. i): områdene rundt LoVeSe er grunnleggende annerledes enn områdene hvor man borer i Nordsjøen. Den smale kontinentale sokkelen har ikke plass til både fisk, korallrev og oljeboring. Eventuell oljeboringsvirksomhet ville fortrenge det rike maritime livet i områdene, for ikke å snakke om de enorme konsekvensene et utslipp ville ha. ii): Statoil er stolte av å kalle norsk olje og gass for den reneste i verden. Dette er en farlig påstand. Det stemmer at produksjonen av norsk olje og gass er noe mindre forurensende enn i andre deler av verden, men bruken er like skitten. Norsk, saudiarabisk og nigeriansk olje er like skitten når den brukes, og den brukes over hele verden, i enorme mengder.

Skal man redusere effekten av global oppvarming, må klimagassutslippene kuttes over hele verden, og også i Norge. Norsk olje og gass bidrar hver eneste dag til å presse dommedagsuret litt nærmere midnatt. iii): Oljen tar slutt. Faktisk viser det som er gjort av seismikkskyting og prediksjoner i LoVeSe at det er mindre olje og gass der enn oljebransjen tidligere trodde. Dette betyr at selv med en åpning av områdene, ville oljealderen tatt slutt raskere enn bakrusen til OLF og Statoil. Norge står ved et historisk veiskille, hvis politikere og næringsliv er villig til å innse det. Skal man skape en levedyktig økonomi, et rent klima og nye arbeidsplasser i post-olje-alderen, er det fornybare Norge eneste utvei. Produksjon og bruk av fornybar energi kan bli den nye teknologien, kunnskapen og kompetanse som Norge eksporterer til resten av verden. Vi har ressursene og institusjonene på plass, det vi trenger er modige politikere og et næringsliv som er villig til å investere i fornybar energi. Vi trenger de kloke hodene som har bidratt til eventyrlig vekst i Norge, til å ta del i oppbyggingen av det nye fornybare samfunnet og vi trenger nyutdannede innenfor naturvitenskapelige og tekniske fag til å bruke sin kompetanse andre steder enn den skitne oljebransjen.

«Oljebransjen har kanskje tenkt på nederlagene som utsettelser hver gang, men folkemakten har slått pengemakten hver eneste gang. Når folket vil, kan vi slå dem når som helst, og hvor mange ganger til som kreves.»

Det finnes mange som har kritisert regjeringen avgjørelse av ulike grunner. Oljebransjen og OLF er redd for å miste penger og makt i samfunnet. Politiske kommentatorer mener dette bare er en utsettelse, enten for å redde det rødgrønne regjeringssamarbeidet eller til en blå-blå flertallsregjering tar over styringen. Regjeringen sier selv at den ikke stenger døra helt for åpning rundt LoVeSe og ønsker å fortsette kunnskapsinnhentningen. Miljøbevegelsen og folkeopinionen ønsker et varig vern av områdene, noe som er både politisk og juridisk vanskelig, for ikke å si umulig. Men faktum er at norske regjeringer nå har sagt nei til åpning ved fire anledninger, i 2001, 2003, 2006 og 2011. For hver eneste gang har motstanden bare blitt sterkere, dyktigere, større og fastere. Oljebransjen har kanskje tenkt på nederlagene som utsettelser hver gang, men folkemakten har slått pengemakten hver eneste gang. Når folket vil, kan vi slå dem når som helst, og hvor mange ganger til som kreves.

Så lenge OLF og Statoil forblir store aktører, med direkte kontakt inn i regjeringskontorene og Stortinget, og fortsetter å fylle lommene til eliten i det norske samfunnet, vil de alltid være en formidabel og farlig motstander. Men folket har vist at vi ikke lar oss smøre og ikke lar oss lure til å tro at rask profitt er løsningen for Norge. Engasjementet har vist at vi ønsker å gå inn i en ren og fornybar framtid, der vi kan være stolte av det norske bidraget i det internasjonale samfunn og det globale klima. Vi vil alltid fortsette å slåss, og vi vil aldri la noen politikere eller næringslivstopper glemme hvem som egentlig sitter med makten. Vi har oppnådd en historisk seier, og vi kan stå foran en ny æra i norsk politikk og nærings- og samfunnsliv. Da trenger vi politikere som går foran og sier at nok er nok. Norges framtid er fornybar.

Relatert

Peak oil i kontekst: Krisene kommer – samtidig

Peak oil i kontekst II: Et Norge uten olje